I dag holdt Cameron sin mye omtalte EU-tale. Det er fortsatt like uklart om britene sier Goodbye Europe. Det som er sikkert er at en usunn nasjonalisme er på framgang i Europa. Hva og hvem vil britisk utenforskap, skotsk uavhengighet og norsk unilateralitet tjene? Ulykkelig og ulønnsomt utenforskap tjener ingen. EØS-avtalen kan reformeres, ikke avlives. Det likner et drama i tre akter.
Akt 1. EU og Storbritannia- en ulykkelig kjærlighetshistorie
José García y Más: Romeo og Julie
Cameron og Angela kan aldri få hverandre. Storbritannia har alltid vært annerledes, et korrektiv til kontinentet, til EU. EU-familiens sorte får. Derfor sie de av og til Nei som eneste land i EU. De er helter i nasjonalismens navn. Ja nå vil de til og med vurdere det på sikt- en folkeavstemning om EU-medlemskapet er mulig slår Cameron fast.
Men hvorfor sa ikke Cameron nei til de store endringene i finanssektoren i 2012, som vil sørge for en rekke forandringer i Londons finanssektor? Her hadde han virelig gode grunner for å gå i mot. Ved andre anledning har han derimot valgt å reise nasjonalismens fane til ingen nytte. Det eneste han hadde med seg hjem fra et par av dise demonstrative reisene i fjor var diplomatisk bad-will. Det er fristende å tenke at Tyskland og Storbritannia tar hver sin dose gift i sin fortvilelse over EUs mismodighet og dør i hverandres armer, mens Angela roper etter sin Cameron. Det som derimot nok blir den lunefulle skjebne er at Angela finner seg en franskmann og at Cameron tar en nærmere kikk på pundnavlen sin. Gamle Europa er stadig seg selv, selvom nasjonalismens faner ikke lenger fører til krig og elendighet. Enda godt at EU fikk fredsprisen!
Akt 2. Skottland: Da Salmond hamlet opp med Cameron?
Alex Salmond ser ut til å tro at han er en moderne tids Hamlet. Salmond vil avholde folkeavstemning i 2014 700 år etter at hans åndelige far Robert Bruce sørget for uavhengighet for Skottland. Salmond ser ut til å se gjenferd på høylys dag og mener at engelskmennene anført med Cameron for alltid har tatt liv av Bruce og hans tanke om uavhengighet. I denne sammenheng ser Nick Clegg ut til å ha kommet på banen: Er det han som skal bli Camerons giftige spydspiss? Hverken Clegg eller Cameron mener at det vil bli et entydig ja til uavhengighet i dag i en folkeavstemming. Ingen meningsmålinger tyder på det. De ser derfor ut til å ønske å ha en avstemning for virkelig å sørge for nådestøtet- at et skotsk nei til uavhengighet legger Salmond på det politiske dødsleiet og legger spørsmålet om uavhengighet dødt for godt.
Skottland- Englands ulydige følgesvenn?
Spørsmålet da er jo om dette vil slå tilbake på dem selv og hvor fort meningsmålingene vil endre seg når det nærmer seg en eventuell virkelig avstemning. Mens Clegg og Cameron mener at dette er et spørsel om å være eller ikke være, ønsker Salmond å åpne opp for at det skal stilles flere spørsmål i avstemninga: På den måten kan skottene selv velge uavhengighet eller eventuelt større selvråderett. Det som ihvertfall er sikkert er at både Clegg/Cameron og Salmond vil kunne ta politisk død av dette. Det er nærliggende å tro at en av sidene vil gå seirende ut av dette.
Men en annen mulighet er selvfølgelig at de alle tre stryker med i politisk dragkamp med påfølgende usikkerhet og at Labours Ed Miliband står fram som en moderne Fortinbras. Fortinbras, altså den norske kronprinsen som angriper Hamlets Danmark, kan da velge å gi skottene mer frihet og sjølråderett som Unionens statsmannsliknende statsminister.
Hvorfor vil Salmond være uavhengig? Salmond ønsker fortsatt Dronning Elisabeth som statsoverhode ved uavhengighet, så en republikkaner er han altså ikke. Han har allerede et eget parlament og flertall der. Noen snakker om at skotske oljefunn er den eneste drivkraften. Eller kan det ha med lakseoppdretten å gjøre? Tatt politikerens navn i betraktning altså.
Andre igjen mener at den eneste forandringen dette vil gi er at Labour mister en stor andel representanter i underhuset i London. Altså en mulighet for at Miliband skyter seg selv i leggen ved å komme skottene til unnsetning? Det er for mange vanskelig å se hva skottene har å tjene på dette teatret.
Dette blir jo uansett bare spekulasjoner.
Akt 3: Norge ut av EØS: Gengangere- Norske helter?
Gengangere. Til minne om EU-avstemningen i 1994 bygger nå Olaussen og co et overbygg for å minnes. Minnes illusjonene som fantes: At Norge skulle flyte som en egen oljeplattform her i nord, råde over seg sjøl og være uberørt av våre naboer. Det er modig av Nei til EU å prøve å løsrive seg fra deres primæroppgave nemlig ås si nei til et EU-medlemskap.
Men fallhøyden er stor: Nei til EU ser ut til å tro at Norge er predestinert til å ikke ta del i det europeiske fellesskapet. Men som Sejersted sa ved fremleggingen av sin rapport: “Norge har en tettere tilknytning til EU enn de fleste er klar over”.
Edvard Munch: Gengangere
Neiet til EU, var EØS-avtalens virkelige mor. Nei til EU ønsker nå å begå en en mors verste synder ved å gi EØS-barnet en avgjørende dose. Aktiv dødshjelp uten å ha et troverdig alternativ. Bilateral avtale? Som Sveits? EU ønsker det ikke og det tjener ikke Norge: “Sjølråderetten” og demokratisk innflytelse er like fraværende for sveitserne når de implementerer EU-direktivene, som i Norge.
Norge skal visstnok ha bedre forhandlingskort enn Sveits i følge tilhengerne av en bilateral avtale: “Norge har olje og er viktige”. Har disse tilhengerne glemt at Sveits er EUs fjerde største handelspartner etter USA, Russland og Kina- uten at dèt har hjulpet for gjennomslag for å få noe mer demokrati og sjølråderett?
Den eneste måten for Norge å være med i en global verden er å ta den internasjonale realiteten på alvor: EØS, Schengen og de andre avtalene er det beste alternativet vi har: Fri handel, fri flyt av varer, arbeidskraft og kapital. Forsvar, migrasjon og klima kan heller ikke løses alene, men kun i et større europeisk samarbeid. I en global verden, trengs globale løsninger. Gengående oljeplattformer fra 1990-tallet har gått ut på dato.
Gengangerne i norsk EU-debatt Europabevegelsen og Nei-til-EU ser ut til å tro at dette er en debatt om vår tilknytning til EU og en mulighet for å få nye medlemmer til sine organisasjoner etter mottoet “For jeg ser det nok; jeg har dig ikke; du må vindes!”. I mangel av et annet reelt alternativ er en oppdatering og justering av EØS-avtalen eneste mulige skritt. En utbytting av avtalen med en bilateral avtale er som å gi Norge en dose med morfin.
La oss derfor heller i sosialdemokratisk tradisjon gjennomføre de små skritts politikk og oppdatere EØS-avtalen til dagens realiteter. Blant spørsmålene vi må stille oss er: Bør EØS-avtalen åpnes for flere ikke-EU-medlemmer fra øst? Bør for eksempel Tyrkia og Ukraina innlemmes? Kan en slik reform bidra til å styrke liberaldemokratiske verdier i disse landene, mer europeisk samarbeid og styrke EØS-landenes posisjon i EU-systemet? Kan de som har signert EØS-avtalen kreve en reform som gjør at det for eksempel skal være en rulerende fast (observatør-) plass i Det europeiske råd for dens medlemmer? (eventuelt i bytte mot fast observatørstatus for EU i Arktisk Råd?).
Epilog: Nasjonalismens kalde skuldre
Skotsk, britisk eller norsk nasjonalisme fører inget sted hen i en globalisert verden. Vi trenger hverandre og verden trenger andre. Det eneste som fører hen er internasjonalt samarbeid. Hva og hvem vil britisk utenforskap, skotsk uavhengighet og norsk unilateral tankegang tjene? London tjener ikke på det, skotsk republikk blir det ei heller og norsk bilateral avtale er ikke realpolitisk mulig.
